“Iblant må også en hundekjører ta et “friår” fra selve hundekjøringa. Det betyr ikke at interessen for hund og mushing har avtatt! Dermed reiser man rundt som supporter, tilskuer, handler – eller kall det hva du vil!
Første helga i januar var derfor Synnfjell og Spåtind et sted å være. Av 60 startende team hadde klubben vår hele 7 spann med!
En spektakulær start i bunn av en slalombakke. Kanskje 600 hunder og et sykt, kontrollert kaos!
Fredag kveld, kjørermøte og stemning på hotellet. Lørdag morgen, glad og opprømt frokost. Vinden hadde løyet ute, sola strålte.
Sleder pakkes, hunder fores, vannes, seles på. Opp til “oppi bakken”, noen dytta sleden, andre spente i hundene, noen gikk til fots med hunder i bånd.
Bakken er bratt! Opp og ned, opp og ned. Svetten siler lenge før start. Og når startskuddet går: det eneste du hører er hundeglam og synet vitner om over gjennomsnittelig aktivitet. Kjørerne må hoppe ut fra soveposen som de skal ligge i – i bare unndiken… Hundene har fått lov å få på potesokker, ellers er ingenting klart.. Så pakkes det, seles på og av gårde drar de.
Rett opp bakken og ut på første strekke. 7 mil til sjekkpunkt Halden.
Obligatorisk hvile der. Masse folk, bål, fakler, kiosk = stemning! Vi vanlige dødelige får ikke hjelpe til. Ingen andre heller. Neste sjekkpunkt er totalt utenfor allfarvei.. Men så dukker de opp, søndag morgen, på vannet nedenfor hotellet. For et syn å våkne opp til – med panoramautsikt over Synnfjorden og en haug med hundespann!
Se bilder, nyt vær og stemning og jammen er det mulig å ha glede også uten
(egen) slede!
Ses i 2016?
Alle foto: Torunn Gaarder